Fra dansk til norsk - om språkhistorien på 1800-tallet

1800-tallet var en tid der Norge fikk et behov for en nasjonalfølelse og være stolt av landet sitt. Unionen med Danmark var blitt oppløst, og Norge var nå blitt et fritt og selvstendig land. De aller fleste snakket norsk, med et unntak av embetsmenn. En stilte seg da spørsmålet om en skulle fortsette med det danske skriftspråket, eller lage vårt eget.

En av de første som utløste konflikten om hvordan det norske språket skriftspråket skulle være, var Henrik Wergeland. I rundt 1830- årene bruke denne kjente lyrikeren norske ord og uttrykk i diktningen sin. Wergeland kom frem med en artikkel Om Norsk Språkreformasjon, der han kom med forslag til norske skrivemåter. Historikeren Edvard Munch var svært uenig med Wergeland. Han mente at en ikke burde blande norsk og dansk, men i stedet skape et skriftspråk basert på dialekter og en skrivemåte som svarte til norrønt. Det gamle norske språket, norrønt skulle være en av våre "reneste" bygde dialekter.

Knud Knudsen ble kalt riksmålets fader og bokmålets bestefar. Han følte seg ofte i skyggen av sin konkurrent Ivar Aasen. De var begge enige om målet, men ikke om farten og veien. Begge ønsket et norsk språk. Knudsen mente at Aasen gikk for fort frem som ville ha alt på en gang. Han selv foretrakk en gradvis endring av det norske språket. Knudsen ville innføre hunkjønnsformer og fortidsformer som den gangen ikke var vanlige i dagligtale, men som fikk stor betydning for norsk språkutvikling.

Welhaven ville beholde det danske skriftsspråket. Etter unions-bruddet med Danmark i 1814 ble han aktiv innen samfunnsdebatten om hvordan det norske språket skulle utvikles. Han mente blant annet at embetsstanden i Norge, med sitt nære forhold til Danmark var de viktigste kulturbærerne i den nye nasjonen. Språket i denne samfunnsklassen var dansk, men de var et mindretall. Gjennom det danske skriftspråket kunne Norge forsette å holde kontakten med Danmark og europeisk kultur. Med et språk liknende Danmark ville det bli lettere å lese felleslitteraturen.

I denne språkdebatten oppstod det en konflikt mellom "Patronene" og "Inteligenspartiet". Welhaven har leder for Inteligenspartiet, mens han bitre fiende Wergeland var leder for Patronene. Hovedforskjellen mellom disse to parteiene var at patronene ville skape en helt selvstendig norsk nasjon og fornorske det danske språket, mens Inteliengspartiet ville beholde den europeiske innflytelsen og fortsette med dansk påvirkning. I denne perioden oppstod det mange intense debatter og begge partiene stod for sitt.

I 1869 var det et rettskrivnings-møte i Stockholm. Da var både Ibsen og Knudsen til stedes. Det ble fremlagt en rekke reformer som fikk konsekvenser for det norske språket. Nå skulle en bruke latinsk istedet for gotiske bokstaver, små bokstaver i substanstiv samt innføre Å i stedet for AA.

I 1878 skulle undervisningen på skolen endelig foregå på barnas eget språk. Læreren måtte da snakke på barnas talespråk, som gjorde det mye lettere for alle parter. I 1899 ble den norske riksmålsforeningen dannet i Kristiania.

1907 er riksmålets fødeår. Det var nå to skriftformer i Norge, og begge skulle bli kalt norske. Mange mente at riksmålet fremdeles kunne fornorskes mer. Riksmålet er kjent for de fleste byfolk og embetsmenn, mens landsmålet var kjent for de fleste på landet, altså bønder. En samfunnsklasse ble utenfor. Arbeiderklassen hørte ikke til noen av disse skriftsspråkene.

I 1941 kom den første norske eventyrboken ut. Den var skrevet av Asbjørnsen og Moe, der de hadde tatt i bruk et snev av norske ord og uttrykk. De støttet nemlig Wergelands ønske om en gradvis endring av det norske språket. Disse eventyrsamlingene har i ettertid hatt stor betydning for det norske språkets utvikling i senere tider.



Kilder:
https://snl.no/norsk_spr%C3%A5khistorie
http://ndla.no/nb/node/129615
http://sammensatt-sandvika.wikispaces.com/Sammendrag+spr%C3%A5khistorien+p%C3%A5+1800-tallet
https://snl.no/norsk_spr%C3%A5khistorie