tirsdag 14. april 2015

Fra dansk til norsk - om språkhistorien på 1800-tallet

1800-tallet var en tid der Norge fikk et behov for en nasjonalfølelse og være stolt av landet sitt. Unionen med Danmark var blitt oppløst, og Norge var nå blitt et fritt og selvstendig land. De aller fleste snakket norsk, med et unntak av embetsmenn. En stilte seg da spørsmålet om en skulle fortsette med det danske skriftspråket, eller lage vårt eget.

En av de første som utløste konflikten om hvordan det norske språket skriftspråket skulle være, var Henrik Wergeland. I rundt 1830- årene bruke denne kjente lyrikeren norske ord og uttrykk i diktningen sin. Wergeland kom frem med en artikkel Om Norsk Språkreformasjon, der han kom med forslag til norske skrivemåter. Historikeren Edvard Munch var svært uenig med Wergeland. Han mente at en ikke burde blande norsk og dansk, men i stedet skape et skriftspråk basert på dialekter og en skrivemåte som svarte til norrønt. Det gamle norske språket, norrønt skulle være en av våre "reneste" bygde dialekter.

Knud Knudsen ble kalt riksmålets fader og bokmålets bestefar. Han følte seg ofte i skyggen av sin konkurrent Ivar Aasen. De var begge enige om målet, men ikke om farten og veien. Begge ønsket et norsk språk. Knudsen mente at Aasen gikk for fort frem som ville ha alt på en gang. Han selv foretrakk en gradvis endring av det norske språket. Knudsen ville innføre hunkjønnsformer og fortidsformer som den gangen ikke var vanlige i dagligtale, men som fikk stor betydning for norsk språkutvikling.

Welhaven ville beholde det danske skriftsspråket. Etter unions-bruddet med Danmark i 1814 ble han aktiv innen samfunnsdebatten om hvordan det norske språket skulle utvikles. Han mente blant annet at embetsstanden i Norge, med sitt nære forhold til Danmark var de viktigste kulturbærerne i den nye nasjonen. Språket i denne samfunnsklassen var dansk, men de var et mindretall. Gjennom det danske skriftspråket kunne Norge forsette å holde kontakten med Danmark og europeisk kultur. Med et språk liknende Danmark ville det bli lettere å lese felleslitteraturen.

I denne språkdebatten oppstod det en konflikt mellom "Patronene" og "Inteligenspartiet". Welhaven har leder for Inteligenspartiet, mens han bitre fiende Wergeland var leder for Patronene. Hovedforskjellen mellom disse to parteiene var at patronene ville skape en helt selvstendig norsk nasjon og fornorske det danske språket, mens Inteliengspartiet ville beholde den europeiske innflytelsen og fortsette med dansk påvirkning. I denne perioden oppstod det mange intense debatter og begge partiene stod for sitt.

I 1869 var det et rettskrivnings-møte i Stockholm. Da var både Ibsen og Knudsen til stedes. Det ble fremlagt en rekke reformer som fikk konsekvenser for det norske språket. Nå skulle en bruke latinsk istedet for gotiske bokstaver, små bokstaver i substanstiv samt innføre Å i stedet for AA.

I 1878 skulle undervisningen på skolen endelig foregå på barnas eget språk. Læreren måtte da snakke på barnas talespråk, som gjorde det mye lettere for alle parter. I 1899 ble den norske riksmålsforeningen dannet i Kristiania.

1907 er riksmålets fødeår. Det var nå to skriftformer i Norge, og begge skulle bli kalt norske. Mange mente at riksmålet fremdeles kunne fornorskes mer. Riksmålet er kjent for de fleste byfolk og embetsmenn, mens landsmålet var kjent for de fleste på landet, altså bønder. En samfunnsklasse ble utenfor. Arbeiderklassen hørte ikke til noen av disse skriftsspråkene.

I 1941 kom den første norske eventyrboken ut. Den var skrevet av Asbjørnsen og Moe, der de hadde tatt i bruk et snev av norske ord og uttrykk. De støttet nemlig Wergelands ønske om en gradvis endring av det norske språket. Disse eventyrsamlingene har i ettertid hatt stor betydning for det norske språkets utvikling i senere tider.



Kilder:
https://snl.no/norsk_spr%C3%A5khistorie
http://ndla.no/nb/node/129615
http://sammensatt-sandvika.wikispaces.com/Sammendrag+spr%C3%A5khistorien+p%C3%A5+1800-tallet
https://snl.no/norsk_spr%C3%A5khistorie

torsdag 9. april 2015

Skavlan versus Åkesson



Fredag 27. mars møtte Jimmie Åkersson opp i et intervju med Fredrik Skavland etter et halvt års sykemelding på grunn av depresjon. Hensikten med intervjuet var at Skavland ønsket å avsløre Åkersson, som en leder med svært rasistiske holdninger. Åkersson har siden 2005 vært partileder i det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene. Partiet er altså motstandere at multikulturalisme og profilerer seg på ønsket om en restriktiv flyktning og innvandringspolitikk.

1,14 millioner så på sendingen på NRK1, og 4500 på nett-tv. Fredagskvelden før påsken er vanligvis ikke en dag der en har mange seere, men Skavlan fikk hele 200 000 flere seere enn vanlig.

NRK har fått rekordmange klager på dette intervjuet. Hovedårsaken til klagene er på grunn av Skavlands oppførsel overfor Åkersson.

Personlig forstår jeg at folk har reagert på dette intervjuet og sendt inn klager. Skavland starter med en hyggelig prat med hvordan det går med han og liknende for å oppnå hans troverdighet. I retorikken snakker vi ofte om etos. Dette vil også få Åkersson til å bli mer avslappet og føle seg trygg.

Etterhvert blir Skavland mer og mer direkte. Han har med seg et ark der han har nedskrevet ting Åkersson har sagt og gjort, som han remser opp etterhvert. Han blir mer kald i språket og får en annen holdning. Han begynner blant annet å spør Åkersson om hvordan det var i perioden han var syk. Hvilke medisiner han hadde gått på og liknende. Dette er veldig personlige spørsmål, og det er tydelig at Åkersson har hatt det vanskelig siden han har vært sykemeldt veldig
lenge. Et snev av logos finner vi i intervjue når Skavland kommer med fakta om Åkersson. Skavland spiller mer på følelser, patos, gjennom kroppsspråket. I perioder opptrer han som veldig hoven, overlegen og kritisk overfor Åkersson. Han avbryter Åkersson utallige ganger hvis han ikke svarer direkte på hva Skavland vil få frem. Jeg følte dermed at Skavland fremstod veldig direkte med lite forståelse og respekt.

På en annen side forstår jeg litt hvorfor Skavland ser på Åkersson som en litt rasistisk person. Under intervjuet ble det vist en slags reklame Åkersson hadde laget like før valgkampen. I denne videoen blir to folkegrupper, muslimer og pensjonister, satt opp mot hverandre. Noen kan oppfatte dette som rasistisk. Likevel mener jeg at dette i hovedsak kommer av at muslimer kanskje er en veldig sårbar folkegruppe. I dagens samfunn er vi veldig opptatt av at alle er likeverdige og skal ha det bra. Dette kan også føre til at vi kanskje blir for sårbare og tar ting raskere til oss en vi burde. Hadde det vært bønder og pensjonister i videoen tviler jeg på at den hadde fått samme utslag.

Jeg vil tro at en mulig årsak til at Åkersson i etterkant er fornøyd med intervjuet, kan være på grunn av all den støtten han har fått fra seerne. Mange har "tatt parti" med han og fått et negativt inntrykk av Skavlands oppførsel. Åkersson fremstår veldig rolig, avslappet og uskyldig under intervjuet. Dette gjør han på en måte til den "svake" parten som en fort syns synd på og ønsker å beskytte.

Alt i alt synes jeg ikke dette intervjuet var så veldig bra. Jeg selv ble provosert av måten Skavland oppførte seg på. Alle skal få ha sine meninger, og vi må bare godta at vi er annerledes. Å ønske å sette noen andre i et dårlig lys på grunn av deres meninger synes jeg ikke er greitt. Flere ganger under intervjuet fikk ikke Åkersson fullføre det han ønsket å si. Det sies at en god programleder skal avbryte for å få frem det en ønsker. Dette synes jeg ikke var greitt i denne sammenhengen. Åkersson har hatt det tøft, og Skavland gjorde det ikke lettere ved å gå så direkte til "angrep". Selvsagt er det opp til hver enkelt å finne ut hvordan en "god" programleder skal være.



Kilder:
http://www.nrk.no/kultur/1_2-millioner-sa-skavlans-intervju-med-akesson-1.12287590
http://www.aftenposten.no/kultur/--Akesson-ble-overrasket-av-Skavlans-intervjustil-7967143.html
http://www.google.com/url?q=http%3A%2F%2Fwww.dn.se%2Fledare%2Fkolumner%2Flena-andersson-sverigedemokraterna-i-ord-och-bild%2F&sa=D&sntz=1&usg=AFQjCNGUOPT7p8r5xCEMMelqxbgFFXfBCA
http://www.aftonbladet.se/kultur/article20550695.ab