Fra dansk til norsk - om språkhistorien på 1800-tallet

1800-tallet var en tid der Norge fikk et behov for en nasjonalfølelse og være stolt av landet sitt. Unionen med Danmark var blitt oppløst, og Norge var nå blitt et fritt og selvstendig land. De aller fleste snakket norsk, med et unntak av embetsmenn. En stilte seg da spørsmålet om en skulle fortsette med det danske skriftspråket, eller lage vårt eget.

En av de første som utløste konflikten om hvordan det norske språket skriftspråket skulle være, var Henrik Wergeland. I rundt 1830- årene bruke denne kjente lyrikeren norske ord og uttrykk i diktningen sin. Wergeland kom frem med en artikkel Om Norsk Språkreformasjon, der han kom med forslag til norske skrivemåter. Historikeren Edvard Munch var svært uenig med Wergeland. Han mente at en ikke burde blande norsk og dansk, men i stedet skape et skriftspråk basert på dialekter og en skrivemåte som svarte til norrønt. Det gamle norske språket, norrønt skulle være en av våre "reneste" bygde dialekter.

Knud Knudsen ble kalt riksmålets fader og bokmålets bestefar. Han følte seg ofte i skyggen av sin konkurrent Ivar Aasen. De var begge enige om målet, men ikke om farten og veien. Begge ønsket et norsk språk. Knudsen mente at Aasen gikk for fort frem som ville ha alt på en gang. Han selv foretrakk en gradvis endring av det norske språket. Knudsen ville innføre hunkjønnsformer og fortidsformer som den gangen ikke var vanlige i dagligtale, men som fikk stor betydning for norsk språkutvikling.

Welhaven ville beholde det danske skriftsspråket. Etter unions-bruddet med Danmark i 1814 ble han aktiv innen samfunnsdebatten om hvordan det norske språket skulle utvikles. Han mente blant annet at embetsstanden i Norge, med sitt nære forhold til Danmark var de viktigste kulturbærerne i den nye nasjonen. Språket i denne samfunnsklassen var dansk, men de var et mindretall. Gjennom det danske skriftspråket kunne Norge forsette å holde kontakten med Danmark og europeisk kultur. Med et språk liknende Danmark ville det bli lettere å lese felleslitteraturen.

I denne språkdebatten oppstod det en konflikt mellom "Patronene" og "Inteligenspartiet". Welhaven har leder for Inteligenspartiet, mens han bitre fiende Wergeland var leder for Patronene. Hovedforskjellen mellom disse to parteiene var at patronene ville skape en helt selvstendig norsk nasjon og fornorske det danske språket, mens Inteliengspartiet ville beholde den europeiske innflytelsen og fortsette med dansk påvirkning. I denne perioden oppstod det mange intense debatter og begge partiene stod for sitt.

I 1869 var det et rettskrivnings-møte i Stockholm. Da var både Ibsen og Knudsen til stedes. Det ble fremlagt en rekke reformer som fikk konsekvenser for det norske språket. Nå skulle en bruke latinsk istedet for gotiske bokstaver, små bokstaver i substanstiv samt innføre Å i stedet for AA.

I 1878 skulle undervisningen på skolen endelig foregå på barnas eget språk. Læreren måtte da snakke på barnas talespråk, som gjorde det mye lettere for alle parter. I 1899 ble den norske riksmålsforeningen dannet i Kristiania.

1907 er riksmålets fødeår. Det var nå to skriftformer i Norge, og begge skulle bli kalt norske. Mange mente at riksmålet fremdeles kunne fornorskes mer. Riksmålet er kjent for de fleste byfolk og embetsmenn, mens landsmålet var kjent for de fleste på landet, altså bønder. En samfunnsklasse ble utenfor. Arbeiderklassen hørte ikke til noen av disse skriftsspråkene.

I 1941 kom den første norske eventyrboken ut. Den var skrevet av Asbjørnsen og Moe, der de hadde tatt i bruk et snev av norske ord og uttrykk. De støttet nemlig Wergelands ønske om en gradvis endring av det norske språket. Disse eventyrsamlingene har i ettertid hatt stor betydning for det norske språkets utvikling i senere tider.



Kilder:
https://snl.no/norsk_spr%C3%A5khistorie
http://ndla.no/nb/node/129615
http://sammensatt-sandvika.wikispaces.com/Sammendrag+spr%C3%A5khistorien+p%C3%A5+1800-tallet
https://snl.no/norsk_spr%C3%A5khistorie

Skavlan versus Åkesson

Fredag 27. mars møtte Jimmie Åkersson opp i et intervju med Fredrik Skavland etter et halvt års sykemelding på grunn av depresjon. Hensikten med intervjuet var at Skavland ønsket å avsløre Åkersson, som en leder med svært rasistiske holdninger. Åkersson har siden 2005 vært partileder i det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene. Partiet er altså motstandere at multikulturalisme og profilerer seg på ønsket om en restriktiv flyktning og innvandringspolitikk.

1,14 millioner så på sendingen på NRK1, og 4500 på nett-tv. Fredagskvelden før påsken er vanligvis ikke en dag der en har mange seere, men Skavlan fikk hele 200 000 flere seere enn vanlig.

NRK har fått rekordmange klager på dette intervjuet. Hovedårsaken til klagene er på grunn av Skavlands oppførsel overfor Åkersson.

Personlig forstår jeg at folk har reagert på dette intervjuet og sendt inn klager. Skavland starter med en hyggelig prat med hvordan det går med han og liknende for å oppnå hans troverdighet. I retorikken snakker vi ofte om etos. Dette vil også få Åkersson til å bli mer avslappet og føle seg trygg.

Etterhvert blir Skavland mer og mer direkte. Han har med seg et ark der han har nedskrevet ting Åkersson har sagt og gjort, som han remser opp etterhvert. Han blir mer kald i språket og får en annen holdning. Han begynner blant annet å spør Åkersson om hvordan det var i perioden han var syk. Hvilke medisiner han hadde gått på og liknende. Dette er veldig personlige spørsmål, og det er tydelig at Åkersson har hatt det vanskelig siden han har vært sykemeldt veldig
lenge. Et snev av logos finner vi i intervjue når Skavland kommer med fakta om Åkersson. Skavland spiller mer på følelser, patos, gjennom kroppsspråket. I perioder opptrer han som veldig hoven, overlegen og kritisk overfor Åkersson. Han avbryter Åkersson utallige ganger hvis han ikke svarer direkte på hva Skavland vil få frem. Jeg følte dermed at Skavland fremstod veldig direkte med lite forståelse og respekt.

På en annen side forstår jeg litt hvorfor Skavland ser på Åkersson som en litt rasistisk person. Under intervjuet ble det vist en slags reklame Åkersson hadde laget like før valgkampen. I denne videoen blir to folkegrupper, muslimer og pensjonister, satt opp mot hverandre. Noen kan oppfatte dette som rasistisk. Likevel mener jeg at dette i hovedsak kommer av at muslimer kanskje er en veldig sårbar folkegruppe. I dagens samfunn er vi veldig opptatt av at alle er likeverdige og skal ha det bra. Dette kan også føre til at vi kanskje blir for sårbare og tar ting raskere til oss en vi burde. Hadde det vært bønder og pensjonister i videoen tviler jeg på at den hadde fått samme utslag.

Jeg vil tro at en mulig årsak til at Åkersson i etterkant er fornøyd med intervjuet, kan være på grunn av all den støtten han har fått fra seerne. Mange har "tatt parti" med han og fått et negativt inntrykk av Skavlands oppførsel. Åkersson fremstår veldig rolig, avslappet og uskyldig under intervjuet. Dette gjør han på en måte til den "svake" parten som en fort syns synd på og ønsker å beskytte.

Alt i alt synes jeg ikke dette intervjuet var så veldig bra. Jeg selv ble provosert av måten Skavland oppførte seg på. Alle skal få ha sine meninger, og vi må bare godta at vi er annerledes. Å ønske å sette noen andre i et dårlig lys på grunn av deres meninger synes jeg ikke er greitt. Flere ganger under intervjuet fikk ikke Åkersson fullføre det han ønsket å si. Det sies at en god programleder skal avbryte for å få frem det en ønsker. Dette synes jeg ikke var greitt i denne sammenhengen. Åkersson har hatt det tøft, og Skavland gjorde det ikke lettere ved å gå så direkte til "angrep". Selvsagt er det opp til hver enkelt å finne ut hvordan en "god" programleder skal være.



Kilder:
http://www.nrk.no/kultur/1_2-millioner-sa-skavlans-intervju-med-akesson-1.12287590
http://www.aftenposten.no/kultur/--Akesson-ble-overrasket-av-Skavlans-intervjustil-7967143.html
http://www.google.com/url?q=http%3A%2F%2Fwww.dn.se%2Fledare%2Fkolumner%2Flena-andersson-sverigedemokraterna-i-ord-och-bild%2F&sa=D&sntz=1&usg=AFQjCNGUOPT7p8r5xCEMMelqxbgFFXfBCA
http://www.aftonbladet.se/kultur/article20550695.ab

Om skriftsspråket vårt

Ivar Aasen har skrive teksten Om Skriftsspråket Vårt, der han får fram sine synspunkter for korleis skriftsspråket vårt burde vera.

Det første synspunktet han kjem med er at sidan landet no er fritt og sjølvstendig, må me bruke eit sjølvstendig og nasjonalt språk, då dette er eit av dei fremste kjennemerka på ein nasjon.
Han uttaler seg også om at det ville vera lettare å tilgi oss for å mot det svenske språket enn det danske. Aasen slår fast at me uansett ikkje treng å søkje ut over landegrensene etter eit språk. Først burde me leite i våre eigne gløymsler og sjå til kva me sjølv eigde før me byrja å låne av andre.

Aasen speler på følelsane til lesaren då han fortel korleis språket vårt blei krenkt og gjort til latter i håp om å få "rense språket". Han stiller oss då spørsmålet: "Skal vi då, tenkte eg, gi slepp på denne verdfulle skatten frå fortida, som forfedrane våre gjennom all sin motgang truleg har teke vare på og overlevert til oss som ein heilag arv?" Ved å tilsette mye av disse "flotte" ordene overdriver Aasen kanskje også denne påstanden sterkt.

Å innvende ein språkreformasjon vil kunne ta til og med heile århundre å gjennomføre. Sidan Norge blei gjort fritt og sjølvstendig sjølv, og som enno har holdt på det "rette" folkemålet, meine Aasen at dette ikkje kan gjelde vårt land. Det er viktig at språket formast slik at alle innfødde forstår det, understreker han. Ein burde dermed unngå alle ord og vendingar som berre blir nytta somme stader i landet.

Aasen argumenterer mot påstanden om at språket vårt vil bli for simpelt og enkelt. Han meiner at me alle først og fremst ønsker eit språk som alle kan ta del i utan vanskar. I tillegg rådar han oss til å leggje fordammane til side og ikkje skjemmast av å bruke vårt eige talemål.



Kjelder:

http://www.aasentunet.no/filestore/Ivar_Aasen-tunet/Ivar_Aasen/Dikt_og_verk/Sentrale_verk/647F60E05F51498793A5E79EAE72EDB5.pdf

https://www.google.no/search?q=ivar+aasen&biw=1821&bih=889&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=gn3HVMmcDe-U7QbdtYDgBQ&sqi=2&ved=0CAYQ_AUoAQ&dpr=0.75#imgdii=_&imgrc=rOd8q5vAHZlXFM%253A%3B-n9YI2-E8pE-SM%3Bhttp%253A%252F%252Fgodtiglasset.files.wordpress.com%252F2012%252F05%252F454659.jpeg%3Bhttp%253A%252F%252Fgodtiglasset.com%252Ftag%252Fivar-aasen%252F%3B250%3B286

Je suis Charlie

FNs Menneskerettighetserklæring, art.19.

"Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet.
Denne rett omfatter frihet til å ha meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og idéer gjennom ethvert meddelelsesmiddel, og uavhengig av grenser."

Ytringsrfriheten er blitt sett på som en menneskerettighet siden opplysningstiden. Altså allerede helt tilbake til 1700-tallet. Likevel har den stått sterkere i noen samfunn fremfor andre, og også variert med tiden. Vi ser ut fra FNs Menneskerettighetsærklæring at ytringsfriheten gir menneske stor mulighet til å ytre sine meninger. Dette har ikke bare fordeler. Vi har opp gjennom tidene sett hvilke konsekvenser ytringsfriheten har ført til. 

Vi får blant annet høre om bloggeren og trebarnsfaren Raif Badawi som i fjor ble dømt til ti års fengsel og 1000 piskeslag over 20 uker etter å ha "fornærmet Islam". Han er grunnleggeren av en nettside ved navn "Frie Saudi-Arabiske liberale". Denne nettsiden er et forum for offentlig debatt, men ble sett på som en stor trussel mot sikkerheten i landet. 

Fortjener en mann 10 000 piskeslag for å ytre sin mening? Burde det ikke være positivt at vi engasjerer oss overfor saker i samfunnet? Skal vi straffes for å ha en mening?

I den siste tiden har det vært mye medieoppslag om "Je suis Charlie". (Jeg er Charlie) Magasinet Charlie Hebdo har flere ganger provosert muslimer ved å trykke karikaturtegninger av profeten Muhammad, trass i flere trusler. Tolv personer, deriblant sjefredaktøren av magasinet ble skutt av terrorister som følge av dette.

Personlig mener jeg at en skal få ha sine egne meninger. Det at vi mennesker er forskjellige er positivt på mange områder. Ytringsfrihet har blant annet stimulert til at folk lettere kan kjempe for sine rettigheter. Det fører også til enda mer debatter og dialoger der en også kan lære av hverandre og kanskje se saker fra litt andre sider.
Det er selvsagt begrenset hvor mye en skal ytre seg. Ingen har glede av å fornærme andre for sin væremåte og kultur. Når det kommer til Chalie saken er det i utgangspunktet unødvendig å fornærme andre sin religion ved å lage karikaturtegningene av Muhammad. Mens på andre siden er det heller ikke greitt å utføre terror tilbake som hevn. Dermed mener jeg at det bør fins en mellomting av i hvor stor grad ytringsfriheten skal gå. 

Kilder:

https://snl.no/ytringsfrihet
http://www.dagbladet.no/2015/01/10/nyheter/utenriks/politikk/samfunn/37112415/
http://vimeo.com/21403775

Nyttårstale

Jeg skal nå analysere nyttårstalen til Erna Solberg.

Nyttårstalen til Erna Solberg har en målgruppe som brer seg over hele Norge. Dette gjør at hun bør ta hensyn til hele befolkningen i talen sin. Dette synes jeg hun har klart utmerket. Hun er innom mange viktige saker og momenter som gjør at hun treffer de aller fleste i målgruppen sin.

Hun har en passende begynnelse på talen ved at hun forteller hvordan vi mennesker er til for hverandre. Hvordan vi som individer kan bidra til noe positivt både lokalt og internasjonalt. Deretter blir hun mer konkret og nevner mennesker som har gjort en betydelig handling i året som har vært. Legen Silje Michaelsen blir som et forbilde for oss og vi kan bli inspirert av henne. Erna viser hvordan et enkeltmenneske kan gjøre en forskjell.

Jeg liker spesielt hvordan hun starter talen ved å se tilbake på hvordan året 2014 har vært. Hvordan hun ser på hva vi kan lære fra året som har vært, og dermed planlegge det nye året.

Hun tar også opp andre viktige og sentrale saker i vårt samfunn. Blant annet hvordan vi skal bekjempe mobbing og fattigdom. Hun kommer også innpå det internasjonale problemet med kreft, og hvordan vi jobber for å kunne redde enda flere. Dette er viktige saker der det alltid vil være forbedringspotensiale, og hvor vi alle kan være med å bidra.

Oljen er den viktigste næringen i dagens samfunn. Erna hevder at oljeaktiviteten nå har nådd toppen og at den ikke lenger vil være motoren bak landets økonomiske vekst. Hun løfter blikket fremover og hevder at nye næringer må løfte landet vårt videre. Derfor skal vi i det nye året satse enda mer på forskning, innovasjon og kunnskap.

Samtidig som hun satser på  nye næringer i det kommende året, har hun også lagt vekt på at vi skal bli enda mer miljøbevisste. Vi ønsker å begrense den globale oppvarmingen, og vi ønsker å bidra globalt. Derfor er Norge blitt den ledende i arbeidet om å verne regnskogen. Problemet med global oppvarming er et av de største krisene vi står overfor. Det er livsviktig at vi handler. Derfor synes jeg det er flott at hun tar opp dette temaet. Vi er nødt til å bli enda mer miljøbevisste enn vi er i dag.

Vi nordmenn ønsker også å hjelpe til globalt på andre områder, hevder Erna. Vi har soldater i utenlandstjenesten og medarbeidere i humanitære organisasjoner. Etter at Erna har nevnt de områder vi kunne bli bedre på, understreker hun i etterkant også hva vi allerede har gjort og skal fortsette med for å skape en bedre verden for alle.

Mot slutten av talen henvender hun seg spesielt mot kongefamilien. I denne delen av teksten synes jeg at hun ble litt for høytidelig. Språket hennes ble litt overdrevet i denne sammenhengen og den overdrevne respekten folket hadde til dem ble litt mye. Dette kan oppfattes som litt "smisk", kanskje spesielt siden hun ikke nevnte sine medarbeidere som også gjør et viktig arbeid.

Språket i resten av talen synes jeg er bra. Hun bruker "pene", avanserte ord gjennom hele talen. Ord og setninger vi kanskje ikke bruker til hverdags. Likevel bruker hun språket på en måte som gjør at vi alle vil forstå innholdet, uavhengig av alder og kunnskap.

I talen hennes er hun pent kledd og sminket. Hun står inne i en ryddig stue pyntet med blomster og levende flammer. Jeg liker spesielt at det er tatt med et juletre i bakgrunnen, som gir oss litt ekstra julestemning. Dette gjør at vi føler oss litt mer hjemme, og talen blir litt mer personlig. Det blir variert hvordan hun blir filmet. Dette gjør det også mer spennende når det varierer med nærbilde, sidebilde osv. Hun står høytidelig og snakker sent og tydelig. Til sammen gjør dette at det blir enkelt å følge med. Jeg har ikke hørt noen av de tidligere nyttårstalene, dermed har jeg ingen andre lignende taler å sammenligne denne med. Likevel vil jeg si alt i alt at dette er en god tale.